EG ER VINDEN
REGI: VICTORIA MEIRICK
LYSDESIGN: AGNETHE TELLEFSEN
SCENOGRAFI OG KOSTYMEDESIGN: ANETTE WERENSKIOLD
KOMPONIST: INGVILD LANGGÅRD
MED: KIM FAIRCHILD OG INGRID UNNUR GIÆVER
TEKST: JON FOSSE
Det meste fungerer i denne oppsetningen, noe både denne anmelderen og en femten år gammel teatervenn kan skrive under på. Scenografien er enkel og effektiv. Scenen er bygget opp som en lang og smal treboks som Den eine og Den andre beveger seg på – noen ganger stående, noen ganger sittende eller liggende. Under denne boksen ser vi en speilflate dekket av et lag med vann som noen ganger er stille og blankt, andre ganger preget av krusninger. Fra tid til annen kommer det også vann fossende ned fra den svartmalte veggen bak den smale boksen. Og man gjør i tillegg bruk av røyk som kommer rullende inn som tåke langs vannflaten. Det er stemningsskapende og virkningsfullt – både på et visuelt og auditivt plan – samtidig som det fungerer til å holde fokuset rettet på skuespillerne.
Janne Stigen Drangsholt - Norsk Shakespeare Tidsskrift
"Eg er vinden er eit framifrå døme på korleis dei enkle orda til Fosse skapar det dei nemner. På teaterscenen får orda styrke frå det vi ser og høyrer. Scenograf Anette Werenskiold har laga eit rom som illuderer båten dei to er om bord i. Under skimtar vi ekte vatn, no og då glid grå skodde over den mørke vassyta. Ein bjelke blir til bergveggen på ein holme der Den andre får i oppgåve å leggje til. Det er berre så vidt ho ikkje fell i vatnet.
Den sparsame scenografien og dei enkle rørslene som Giæver utfører der ho klamrar seg til bjelken, skapar illusjonen av fortøying. Skodespelarane Fairchild og Giæver framfører replikkane i ein stillfaren spelestil, til diskret tonefølgje av Ingvild Langgård. Det heile strekar under korleis Fosse har skore orda ned til det essensielle i dette lagnadstunge dramaet. Desto sterkare blir Den andre si fortviling når røysta til Giæver går over i desperasjon mot slutten: Den eine har hoppa, og ho lèt seg ikkje redda."
Det er teater på sitt beste.